Katter er så unike og uavhengige at man av og til lurer på om de ikke har landet hos oss fra en annen planet …
Første kapittel: Begynnelsen
Langt, langt borte i verdensrommet finnes det en planet der det bare bor hannkatter. Ja, altså – ikke helt bare hannkatter. Det bor selvfølgelig hunnkatter og kattunger der også. Men «Hannkattenes, hunnkattenes og kattungenes land» er litt av en munnfull, så planeten heter ganske enkelt TERRAKATTA – Kattenes land. Akkurat som vår egen planet har den forskjellige kontinenter, land og byer.
I landet SKATTLAND, i provinsen KATTALONIA, i byen KATTVIK, bodde det en katt. Det bodde selvfølgelig mange andre hannkatter, hunnkatter og kattunger i Kattvik også, men … historien vår begynner nettopp med denne katten. Han het Potesen.
Potesen var en usedvanlig veloppdragen katt. Hver morgen våknet han i den lille sengen sin, vasket seg grundig, drakk et glass varm melk, kikket ut gjennom den fine lille kattelemmen sin, smilte til den gode morgenen og gikk på jobb. Og på jobben lagde og reparerte Potesen nettopp slike fine KATTELEMMER.
Katter bor i hus, akkurat som mennesker. Men kattehus har verken vinduer eller dører. Kattehus har bare KATTELEMMER, og de sitter høyere enn trappetrinnet foran et menneskehus, men lavere enn et menneskevindu.
Denne solfylte morgenen våknet Potesen som vanlig, vasket seg, spiste frokost, kikket ut gjennom kattelemmen og smilte til den gode morgenen. Han var i så strålende humør at han nesten fikk lyst til å skrive et lite dikt. Men alle vet jo at katter ikke skriver dikt. Så han bare mjauet fornøyd og gikk på jobb.
Dagens oppdrag var svært viktig: Han skulle reparere KATTELEMMENE til selveste Klodvig. Klodvig var en temmelig velfødd katt som tjenestegjorde på rådhuset som ordfører – eller, for å være helt nøyaktig: som MJAUFØRER!
Og det var nettopp til mjaufører Klodvig at Potesen nå var på vei.
Andre kapittel: Skriften på veggen
Da Potesen nærmet seg rådhuset, der mjauføreren holdt til, så han en flokk katter som sto foran bygningen og mjauet høylytt om noe. I flokken var det vanlige hannkatter og hunnkatter, men også kjente og respekterte borgere – det såkalte «fløtelaget»: selveste mjaufører Klodvig; kattenes rettighetsforkjemper, ADVOKATT PUSANNE MJAUKOVITSJ; den berømte sangerinnen frøken Mjusikk; byens øverste MJAKTOR, Esmuralda Murillo; den gamle betjent Baldrian; og kommissær Kattani.
Da han kom nærmere, kunne Potesen høre hva de snakket om.
«Hvor lenge skal vi finne oss i dette?» mjauet frøken Mjusikk.
«Dette er ikke uskyldige kattungestreker lenger – dette er bølleri!» sa betjent Baldrian. «Greit nok, de første krusedullene på veggene fikk oss til å smile … Husker dere? Hannkatter er tullekatter, eller Kattepus har lus … Men nå går det for langt!»
«Skadeverk og hærverk på kommunal eiendom!!!» la mjauføreren til.
«Merk dere mine ord,» fortsatte frøken Mjusikk, «dette er langt fra den første upassende skriften som dukker opp på husene våre om morgenen. Morgenene våre er ikke gode lenger, og snart er ikke vi gode lenger heller. I går fant jeg en rett og slett fornærmende skrift på mitt eget hus.»
«Og hva sto det, kjære deg?» spurte mjaktoren.
Frøken Mjusikk nølte, men til slutt svarte hun: «Det sto: FRØKEN MJUSIKK SYNGER SURT – HOLD FOR ØRENE, DET ER LURT!»
«Men jeg synger slett ikke surt! En stemme er da ikke melk – den kan jo ikke surne, kan den vel?!»
«Ganske riktig, kjære deg, det er svært trist,» oppsummerte Klodvig. «Men det vi ser foran oss nå, viser mangel på respekt – ikke bare for meg personlig, men for rådhuset, og dermed for hele byen!»
Da Potesen kom helt bort til rådhuset, så han den blå skriften som borgerne hadde snakket så opphisset om. Den lød:
DEN TJUKKESTE KATTEN – HVOR SYND! –
ER MJAUFØRER, MEN INNSATSEN ER TYNN!
